Nordmenn = kalde mennesker?

Dette at nordmenn er kalde mennesker var rett og slett en tanke som dukket opp etter jeg hadde diskutert det forrige innlegget mitt opp og ned i mente. Dette med at innvandrere var skyld til volden i skolen, utviklet seg raskt til å bli en diskusjon om hvordan det er for innvandrere å integrere seg i Norge. Hva skiller nordmenn fra befolkningen i de varmere strøkene av verden? Ideen er enkel; varmt klima skaper varme mennesker, og kaldt klima skaper kalde mennesker? Vel, kunne man bare slått seg til ro med den forklaringen så hadde jo saken vært enkel. Nå må dere for all del ikke sette en stereotypi på innvandrerne jeg snakker om her. De trenger ikke være fra Somalia, Irak eller andre steder som dessverre har fått et negativt stempel av majoriteten i Norge. I dette innlegget tror jeg rett og slett jeg skal sammenligne oss med spanjoler, for å fjerne litt fordommer hos noen av dere lesere.

La oss vende tankene mot utvekslingselever, og deres møte med landet Norge. De fleste utvekslingselever fra Spania, USA, Brazil og andre land kommer til Norge med høye forventninger om høye fjell, dype daler, masse snø og velstående mennesker. Dette til tross for at utvekslingsbyråer faktisk advarer mot å dra til Norge et år. Vi er faktisk så ille at voksne mennesker står og advarer ungdom om å dra til Norge, ettersom de sannsynligvis ikke vil få så mange venner, og for det meste bli sittende hjemme og gjøre lekser på et språk de ikke forstår. Og de fleste utvekslingselever drar fra Norge uten venner som gidder å holde kontakten, uten noe særlig mye minner om nye inntrykk og opplevelser. Dessverre. Nordmenn som drar på utveksling til andre land derimiot, det er en helt annen sak. Vi blir behandlet som kongelige, og sett på som interessante og eksotiske. Kanskje er det denne gode behandlingen som gjør at vi nordmenn setter oss opp på en egen liten trone og sier "Vi har allerede vunnet i Lotto, vi er født i Norge, og det gjør at vi er så mye bedre enn resten av verden". Amerika er for selvgode (mener vi ironisk nok). Irak er for gammeldagse. Somalia er for voldelige? Har dere noen gang sett dere selv i speilet og stilt dere spørsmålet "Er vi for pripne? Er vi for kalde? Bryr vi oss litt for mye om hva alle andre tenker om oss?".

Her i Norge skal alt gå etter regler. Det er det samme om det er formelle eller uformelle normer, sanksjoner får det uansett. Hvorfor er vi så redde for å bli sett på som annerledes? Ville det virkelig skadet deg å hilse på fremmede personer om dere står og venter på bussen? Om du går deg en tur på kveldstid i Spania (nå snakker jeg selvfølgelig om innlandet, og ikke den turistinfiserte kysten) så ser du at gamle mennesker tar med seg stolene ut på fortauet, og sitter der i påvente på å prate med forbipasserende personer. Ungdommen samles i parker, og hele familier sitter ute på kafeer og drikker rødvin til langt på natt. Ungene er lenge ute og sparker fotball i gatene. Om du ikke kan spansk, så fortsetter de å prate til deg uansett i håp om at du forstår noe av ordene de forteller deg. Ikke har de noe imot og begynne med miming heller. Tror dere noe slikt hadde skjedd på en helt vanlig kafè i Norge? Her sitter hver vennegjeng ved hvert sitt bord, og tør ikke engang å få øyekontakt med nabobordet. Her i landet passer man sine egne saker. Man prater ikke for høyt, tiltrekker seg ikke unødvendig oppmerksomhet, og hilser ikke engang på mennesker man egentlig er på fornavn med. Vi vet nemlig ikke hva vi skal prate om, hvis vi skulle havne i en samtale.

For å si det kort og brutalt så lever alle nordmenn i sin egen lille boks. Vi bor i store eneboliger med store hager. Det skal helst være et gjerde rundt hele tomten, sånn at folk ser hva som tilhører deg. Bak lukkede gardiner setter vi oss foran en lysende tv-skjerm og titter nysgjerrig ut av vinduet hver gang en bil nærmer seg gårdsplassen din. Fremmede mennesker er vi skeptiske til, og alle er snodige inntil det motsatte er bevist. Og her sitter vi og klager på at utlendinger ikke klarer å integrere seg?

Tror dere helt ærlig det er mange nordmenn som sier "Hei, kom hit så skal jeg vise deg litt av Norge!" Tror dere det er lett for utlendinger og skaffe seg en jobb her, få seg norske venner? Spør du meg så er det virkelig ikke rart at utlendinger fra samme land begynner å henge sammen i egne gjenger. Vi er virkelig ikke det letteste folket å forstå seg på. Det å komme med kommentarer som "De har fått komme inn i Norge. De lever som konger i forhold til hvor det kom fra" er virkelig så utrolig unødvendig. Om du måtte flykte fra hjemlandet ditt, vite at stedet du kunne hatt / har hatt en lykkelig barndom blir rasert, du har blitt splittet fra familien din og flyttet til et land du ikke kan språket til. Kulturen, tradisjonene, religionen og språket er helt ukjent for deg. Det eneste du hadde igjen var litt penger til å klare seg på egenhånd. Hadde du virkelig følt seg som en konge?

Moralen? Nordmenn er kalde mennesker, og penger er ikke det samme som lykke.

Fører et flerkulturelt samfunn til mer vold?

Jeg satt og tittet rundt på dagbladet sine sider i dag, som jeg alltid gjør. Så kom jeg til å lese en sak om at volden i barneskolene og ungdomsskolene har økt betraktelig de siste årene. Det ble fortalt at flere lærere har blitt sykmeldt, og gruer seg til å komme på jobb som en følge av voldelige elever. Det var også et intervju hvor vi fikk høre fra en 21 år gammel gutt at han hadde knekt nesa på en lærer som hadde forsøkt å få han til å slutte å røyke på ungdomsskolen. Han hadde ikke engang noe anger for episoden.

Jeg logget ivrig inn på diskusjonssidene, for å lese andre sine meninger om denne nyheten. Ikke overraskende så mente en hel del at volden har økt i takt med en økning av ikke-vestlige innvandrere i Norge. Dermed bestemte jeg meg for å blogge om denne nyheten, for å dele min teori om årsakene med dere. Jeg tror nemlig det er så ekstremt mange faktorer som spiller inn i dette bildet, og innvandrerne er så avgjort ikke hovedproblemet her.

Volden har økt som en respons på at vold ikke får konsekvenser på barneskolen. Det verste som skjer om du utøver vold mot en lærer, er utvisning eller melding hjem. Om man har inkonsekvente foreldre trenger ikke ha en sammenheng med om man har en ikke-vestlig eller vestlig familie. Med en slappere disiplin, mindre konsekvenser og større bruk av kommunikasjonsmidler så er det en selvfølge at slike ting som dette skjer. Personlig tror jeg vi kunne fått denne utviklingen uavhengig om det hadde vært innvandrere her, eller ei. Mange av elevene på barneskolen har også levd hele sitt liv i Norge, så er det tross alt ikke så mange faktorerer som skiller de fra vanlige nordmenn, om man tenker på oppdragelse i barnehage og andre offentlige sektorer.

For å oppsummere noen av de mange faktorene som spiller inn, så kan man si at volden har økt i takt med:

• Økt velstand.

• Økt tid foran tv skjermen. (Dette gjelder både voksne og barn.)

• Økt tid foran dataskjermen, spesielt ved bruk av spill.

• Økt frihet.

• Økt bruk av internett.

• Økt forfall av skolebygninger, og utstyr.

• Økt nedleggelser av skoler, som igjen fører til at det blir flere elever i hvert klasserom.

• Økt fremmedfiendtlighet i Norge.

Om noen fremdeles mener det innvandrerne som er de sorte fårene i denne situasjonen, så vil jeg stille dere et spørsmål; er det innvandrerne eller integreringssystemet i Norge det er noe galt med? Ville det ikke vært ganske logisk om alle innvandrere var pålagt å lære seg språket i Norge for å motta økonomisk støtte, og bli boende i landet? Det er tross alt ganske vanskelig å sette seg inn i et regelverk man ikke er i stand til å lese. Det kan egentlig sammenlignes med å kjøre bil i et land du ikke forstår skiltene, eller vet hvilken fil du skal ligge i.

Vi må huske at mange av disse innvandrerne kommer fra et land med krig, og har historie om en forferdelig barndom. Mange kan lide av posttraumatisk stress, uten å selv være klar over at man kan få hjelp mot slikt. Hadde det kanskje vært en idè med noen få obligatoriske timer hos psykolog for innvandrere som kommer fra krigssoner, og til Norge? Det er mulig at noen enkle inngrep kunne avdekket ting tidligere, og derfor skapt store endringer i atferdsmønsteret.

Blogg og Twitter - De nye stormaktene?

Det er stadig flere som registrerer seg på twitter, eller oppretter en blogg. Det varierer selvfølgelig fra person til person hva hensikten er, men i det store og det hele går det ut på å dele sine følelser, erfaringer og tanker med resten av verden. Det noen bloggere og twittere har funnet ut den siste tiden, er at disse kommunikasjonskanalene kan brukes til å skaffe seg goder man ellers lett kunne gått glipp av. Noen bruker den "slemme" metoden, som å syte over et produkt eller en tjeneste i offentligheten i påvente på å få en kompensasjon fra det eventuelle firmaet. Andre bruker sine store lesertall til å overbevise firmaer om at reklame på deres blogg / twitter vil være lønnsomt. På denne måten vil enkeltpersoner kunne reklamere for antrekk på H&M på en mer troverdig måte enn en eventuell tv-reklame ville gjort. Sannsynligvis vil det være med lønnsomt for H&M og drive reklame på denne måten også. Spørsmålet er bare, hvor trekkes den moralske grensen?

Er det riktig at du som enkeltperson skal dele dine følelser og tanker med alle dine lesere, for deretter å reklamere for noe du kanskje ikke liker engang? Hva om du egentlig ikke liker de klærne du viser frem, men synes 11.000 kroner i mnd. er en god nok pris for å ljuge litt om det? Vil det ikke være feil å lure de menneskene du har sluppet inn på deg de siste månedene, eller de yngre tenåringene som leser bloggen din og ser opp til deg? Ikke nok med at du lurer de rundt deg, men du ender jo også opp med å fremstille deg selv som en person du ikke er. Med mindre du er så heldig og like absolutt alt du viser frem i bloggen, og får betalt fra akkurat de rette personene selvsagt. Jeg bare tviler på at det hele faktisk er så rosenrødt.

Om jeg skal ta et eksempel fra Twitter; Øystein Solstad twitret for en stund siden at han hadde flydd med SAS, og var veldig misfornøyd med servicen han hadde fått. I disse dager har slike store selskaper som SAS faktisk egne betalte ansatte som søker rundt på nettet for å gi tilbakemelding om hva som blir twitret/blogget om selskapet. Når SAS fikk snusen i dette så oppgraderte de billetten hans til buisness class med full service, helt gratis. Han fikk fly første klasse hele veien, i håp om at han neste gang skulle twitre noe positivt om selskapet i stedet.

Dette kan gi et bilde av hvor stor makt vi sitter med som forbrukere, når vi bruker denne kanalen for kommunikasjon. Spørsmålet er om denne makten er positiv eller negativ. Burde det være slik at selskaper har egne ansatte som holder utkikk etter negativ omtale. Burde misfornøyde kunder bestikkes, og fornøyde kunder oversees? Ville det ikke vært like logisk om man fikk en belønning om man twitret noe positivt, når de først er i gang?

NSB er noen miljøsvin!

I helgen bestemte jeg meg for å ta en tur til Bergen sammen med min kjære. Jeg hoppet på en av nsb sine sporvogner, og lente meg godt tilbake i setet med god samvittighet over at jeg valgte det miljøvennlige toget fremfor den raske flyturen til omtrent samme pris. Nsb er jo så flinke til å reklamere med nettopp dette. De hevder de tar vare på naturen, gir barnebarna dine en bedre oppvekst, og er en stor del av fremtiden. Om du kjører med nsb, så gjør du rett og slett alle rundt deg en stor tjeneste.

Det var mens jeg satt der i komfort avdelingen, med laptopen på vidt gap og Prison Break på full guffe at det virkelig slo meg. Miljøvennlig, sa du? Joda, dere spyr nok ikke ut en hel mengde eksos mens dere kjører, men dere har virkelig ikke kritthvitt mel i posen av den grunn. Forholdene inne i toget er så avgjort ikke lagt til rette for en miljøvennlig tog. Overalt hvor du snur deg er det plastikk, papir og annet avfall til engangsbruk.

La meg ta noen eksempler.. Du går inn i restaurantvognen for å kjøpe deg en middag på denne lange reisen. Du bestemmer deg for å kjøpe en tallerken med kjøttkaker, en flaske rødvin og en muffins til dessert. Hva sitter du igjen med? Nettopp - Kjøttkaker som er porsjonspakket i plast blir varmet i mikrobølgeovnen og slengt sammen på en papptallerken. Bestikket som er i plast, er innpakket i plast for å være sterilt, sammen med pepper og salt i hver sine porsjonspakkete poser. Rødvinen får du servert i en bitteliten glassflaske, og sammen med et vinglass - i plastikk selvfølgelig. Muffinsen er også pakket inn. I både papir og plastikk, for å være på en sikre siden.
Etter denne sjokkerende opplevelsen tråkker jeg meg tilbake til komfortvogna, og bestemmer meg for å ta meg litt gratis te, ettersom vi tross alt har krav på såpass. Det er da jeg innser at alle komfort passasjerer drikker enorme mengder kaffe og te i løpet av seks timer, når det er gratis. Og de drikker det selvfølgelig fra et pappkrus, som går rett i søpla etter bruk. Dermed vil hver passasjer omtrent bruke 5 slike kopper, og fem plastikkskjeer til å røre ut sukkeret med. Det er selvføglelig plastikk skjeer innpakket i et ekstra lag av plastikk vi snakker om her. Og sukkerbitene er selvfølgelig pakket inn i papir.

Det er da det slår meg; de har tatt miljøkronen litt for høyt på hodet. De nevner ingenting om toget sitt praksis under reisen, men skryter seg selv opp i skyene for at de ikke bruker bensin på den lange reisen. Om vi dermed skaffer et miljøvennlig brensel til bussene, står ikke da nsb igjen som miljøverstingene?

Visdom

Min bestefar sa alltid at det finnes to typer mennesker: De som gjør jobben og de som tar æren. Han sa at jeg burde satse på den første gruppen. Konkurransen er mye mindre der.
-Indira Gandhi

Tiltrukket eller forelsket?

Har dere en gang tenkt over dette med tiltrekning? Hva gjør oss tiltrekkende? Og, når krysser du egentlig grensen fra å være fascinert / betatt til å bli forelsket? Alle sier jo at det er det indre som teller, ettersom det er dette som er "moralsk riktig". Men, følger hjertet de uttalelsene du kommer med?

I mine yngre år kan jeg ærlig innrømme at jeg lot meg villede av sminke, stil, status og utseende. Heldigvis vokste jeg opp, og forsto at det virkelig er det indre som teller. Om en person ser bra ut, så hjelper det temmelig lite om du skal irritere deg grønn hver gang han/hun åpner kjeften i et forsøk på å snakke fornuftig. Når dere blir gamle, så har ikke statusen og den sexy utstrålingen så mye å si lenger. I de gamle årene vil alt bygge på det vennskapet dere har bygget opp, dere imellom.

Joda, det er så klisjè at det er kvalmt, men til slutt er det faktisk det indre som teller. Nja, nesten hvertfall.. Jeg skal innrømme at jeg bryr meg en smule. Jeg ville ikke hoppet til sengs med ei dame på 150 kilo og gule tenner (Ja, jeg er lesbisk). Men, det er likevel viktigere at jenta har en ordentlig personlighet, og ikke minst at hun har sterke meninger og særtrekk som skiller henne fra resten av zombiene som vandrer rundt på jorden. Heller ei jente med en original stil som reflekterer personligheten, enn ei blond jente med 2 cm brunkrem som kopierer stilikonene i Hollywood. Det blir bare for.. patetisk. Rett og slett.

Når ei jente setter meg på plass, og klarer å overbevise meg om sine synspunkter på ting.. Når ei jente går på Mc Donalds og bestiller en burger i stedet for salat, og ler av barnslige ting sammen med meg.. Når ei jente stikker på spontane turer til Gran Canaria eller bosetter seg i en bungalow på stranda i Brazil med meg.. Da er jeg forelska.


- Signing Out

Jeg gir blanke faen.

Ja, du leste riktig. Jeg gir blanke faen i hvilke sko du skal bruke på nyttårsballet, om hunden din har bæsjet i naboen sin hage, om nattameldingen til kjæresten din aldri kom frem eller hvilke neglelakker jeg burde bruke. Hva får deg til å tro at jeg bryr meg om hva som fyller den overfladiske hverdagen din? Jeg skjønner virkelig ikke hva som får dere til å blogge om mote, klær, shopping og den rosa lille verdenen deres.. Ser dere ikke at det er minst 50.000 andre personer som skriver om akkurat det samme som dere? Dere må for all del sitte der og rose hverandre opp og med kommentarer som "åh, du er bare zå s0et!" eller "Du har bare det fine huset da! w0w lzzm!!". Jeg kan selvfølgelig ha forståelse for at disse sanksjonene øker selvtilliten en smule, og gir dere nye cyberspace venner som øker statusen blant bloggerne. Don't get me wrong, blogging kan være ganske interessant det, så lenge du har noe på hjertet. Om du skriver bare for å skrive, så mister jeg faktisk interessen for det du skriver, og da er vel hele poenget rundt dette å skrive noe som helst egentlig forsvunnet?

Det er enkelte mennesker som har et større eksponeringsbehov enn andre. De oppretter en blogg i håp om å bli berømte, eller få oppmerksomhet gjennom å spamme bloggen sin med bilder av seg selv i stylede antrekk fra alle mulige tenkelige vinkler. I mine øyne får dette en motsatt virkning.. Jeg blir kvalm, føler avsky, og får faktisk en liten trang til å le litt. Det er jo tross alt ganske morsomt at dere oppriktig tror at verden bryr seg om hva du spiste til frokost. Eller at du forteller hvor alle dine klær er kjøpt, sånn at alle kan kopiere deg. Du er jo tross alt litt av et stilikon, eller hva?

Joda, jeg er fullt klar over hva denne bloggen kan føre til. Om noen av dere bloggentusiaster der ute faktisk leser dette, kan jeg risikere og få kommentarer som "Jævla taperfitte" eller "du er bare misunnelig". Bring it on. Dere må for all del tro jeg gjør dette for oppmerksomheten sin skyld, akkurat som dere. Sannheten er at jeg gjør dette for å få dere til å forstå at folk ikke bryr seg. Kanskje det en dag vil slå sprekker i den rosa boblen deres, sånn at dere ser verden som den er. Kanskje dere en vakker dag slutter å stresse med hvilken neglelakk dere skal bruke, men heller gleder dere over sterke meninger og diskusjoner? Det burde da hvertfall være lov til å håpe..


- Signing Out